Filigransmykker ble veldig utbredt og vanlig på 1900-tallet blant norske gullsmeder, mye på grunn av vi i Norge har hatt en tradisjon for denne typen smykker. På 1950-tallet ble det mye prestisje i det å være norsk og gullsmed da mange norske emaljesmykker fikk mye skryt og anerkjennelser på flere internasjonale utstillinger. Gullsmedene var gode på detaljer og de var gode til å utforme både skjøre filigranssmykker og de litt større og mer robuste emaljesmykkene, derfor ble norske smykker nå kjøpt av både nordmenn og andre fra det store utland og brukt til hverdags og fest. Utover på 1970-tallet fikk smykkene en enda mer skulpturel form og nye materialer som gummi, plast og aluminium ble benyttet for å gi smykkene et helt annet uttrykk. Materialer brukt innen romfarten ble også tatt i bruk av smykkekunstnerne, blant annet titan som er et ekstremt lett materiale. Det kom også til nye uttrykk og måter å bruke smykkene på. Noen dekket hele kroppen sin i smykker og kroppssmykker ble mer og mer brukt. Kropps-dekoren var det mange som synes var spennende og norske kunsthåndtverkere brukte primitive kulturer i andre land som en god kilde til inspirasjon.
